NATO er en politisk og militær allianse mellom flere land som er ble opprettet i 1949 for å beskytte Nord-Amerika og Europa fra den voksende trusselen fra Sovjetunionen. Per dags dato er det 30 medlemsland i alliansen som må oppfylle visse kriterier for å være medlem. Dette inkluderer blant annet å være en demokratisk stat og støtte militære prosjekter og bidra til fellesskapet. NATOs rolle har endret seg mye over tid, og har involvert i mange sikkerhetsbevarende tiltak i tillegg til militære operasjoner verden over. Vi skal se nærmere på historien om NATO og hvordan organisasjonen ser ut i dag.
Sitat Wikipedia – «Bakgrunnen var frykt for Sovjetunionens økende maktposisjon i Europa, spesielt etter kommunistenes maktovertakelse i Tsjekkoslovakia i 1948»
Innholdsfortegnelse
NATOs opprinnelse
Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen kan spores tilbake til andre verdenskrig. Men den kalde fronten tilspisset seg i 1947, og USAs president, Henry S. Truman, skrev en doktrine som lovet hjelp og militær støtte til europeiske land som ble truet av kommunismen. Men etter hvert som trusselen ble større med flere Sovjetiske land som grenser inn til Europa, var det behov for å skape en militær allianse som var forberedt på angrep, og ikke bare en garanti om militær støtte.
I 1949 var det først og fremst 11 land som gikk sammen for å opprette NATO-alliansen (North Atlantic Treaty Organization), deriblant USA, Canada, Belgia, Danmark, Frankrike, Italia, Luxembourg, Nederland, Portugal, Storbritannia og Norge. Disse landene skrev under en traktat på at ethvert angrep på medlemslandene skulle betraktes som et angrep på hele alliansen.
Ettersom Sovjetunionen på denne tiden hadde utviklet seg til et militær stormakt som besto av femten land hvor mange av dem grenset inn til Europa, var det viktig å ha et beredskap til enhver tid hvor alle medlemslandene måtte bidra økonomisk til alliansen.
Sovjetunionen ble offisielt oppløst i 1991, og etter opplevelsen av den mektige kommunistiske staten, har flere land gått over til å bli medlem av NATO. Disse landene er Litauen, Estland og Latvia.
NATOs rolle har endret seg opp gjennom årene
Etter oppløsningen av Sovjetunionen har trusselbildet i verden endret seg, og NATO har påtatt seg flere militære operasjoner gjennom årene. Blant annet var NATO en viktig støttespiller unde krigen i Afghanistan for å stabilisere landet og støtte afghanske sikkerhetsstyrker.
Dette ble kalt IMAF-misjonen og var et av de mest komplekse operasjonene som NATO har vært involvert i. Det ble brukt betydelige ressurser til innkjøp av utstyr og økonomisk støtte til afghanske sikkerhetsstyrker, og målet var at de skulle bli selvstendige og kunne beskytte landet på egen hånd.
I dag er alliansens rolle å tilpasse seg det internasjonale trusselbildet, og er også fokus på å bekjempe terrorisme, piratvirksomhet ved den afrikanske kysten, og til og med cyberkrigføring.
I de siste årene har NATO tatt en mer proaktiv rolle i å adressere trusler fra Russland, inkludert økt militær tilstedeværelse i Øst-Europa, og har økt sitt fokus på forsvar og avskrekking. De har også styrket samarbeidet med partnerland utenfor alliansen, inkludert land i Midtøsten og Nord-Afrika, for å øke sikkerheten og stabiliteten i regionen.
I løpet av årene har også cyberkriminalitet blir en alvorlig trussel for alliansen, blant annet hacking av datasystemer til utpressing, identitetstyveri, spredning av skadelig programvare og annen kriminell aktivitet som involverer bruk av digitale verktøy. NATO har etablert et eget senter for cyberforsvar (NATO CCD COE) i Tallinn, Estland, som har som oppgave å øke alliansens evne til å forsvare seg mot cyberangrep.
Norges rolle i NATO
Norge har vært en viktig støttespiller siden oppstarten av NATO alliansen i 1949, og har bidratt med store ressurser til både militære oppdrag og fredsbevarende tiltak.
Dette inkluderer blant annet spesialstyrker, overvåkingsfly og undervannsbåter. Landet har også vært en pådriver for å øke NATO-medlemmenes forsvarsutgifter og for å modernisere alliansens forsvarsstruktur.
Som et av NATOs nordligste medlemsland, har Norge en strategisk beliggenhet som gir landet en viktig rolle i å sikre at alliansen kan operere effektivt i Nord-Atlanteren. Men Norge har også en viktig rolle ved å opprettholde en god dialog med land utenfor alliansen, blant annet asiatiske og afrikanske land for fredsbevarende tiltak.
Norge er også en stor pådriver for at kvinner skal kunne bidra i NATOs operasjoner. Ved å utvikle beste-praksis for kvinner har Norge bidratt til å skape et mer effektiv og inkluderende sikkerhetstilnærming.
Liste over medlemsland i NATO
Land | Dato for innlemmelse |
---|---|
Albania | 2009 |
Belgia | 4. april 1949 |
Canada | 4. april 1949 |
Kroatia | 2009 |
Danmark | 4. april 1949 |
Frankrike | 4. april 1949 |
Hellas | 1952 |
Island | 1952 |
Italia | 4. april 1949 |
Luxembourg | 4. april 1949 |
Montenegro | 2017 |
Nederland | 4. april 1949 |
Norge | 4. april 1949 |
Portugal | 4. april 1949 |
Storbritannia | 4. april 1949 |
USA | 4. april 1949 |
Tyskland | 1955 |
Spania | 1982 |
Østerrike | 1995 |
Tyrkia | 1952 |
Bulgaria | 2004 |
Estland | 2004 |
Latvia | 2004 |
Litauen | 2004 |
Polen | 1999 |
Romania | 2004 |
Slovakia | 2004 |
Slovenia | 2004 |
Tsjekkia | 1999 |
Ungarn | 1999 |
Hvor mye må medlemsland i NATO alliansen bidra med?
Hvert medlemsland forplikter seg til å bruke minst 2% av sitt bruttonasjonalprodukt (BNP) på forsvar, men ikke alle landene oppfyller denne forpliktelsen. Alle NATOs medlemsland bidrar til alliansen på forskjellige måter, både gjennom direkte militære bidrag og økonomisk støtte.
De største bidragsyterne til NATOs felles forsvarsbudsjett er de største økonomiene i alliansen. Ifølge NATOs offisielle tall for 2021 er de fem største bidragsyterne til NATOs budsjett som følger, USA, Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia.
Totalt sett bidro medlemslandene med 1,96 milliarder til NATOs militærbudsjett i 2022, noe som tilsvarer en økning på 25.8 % mer en det totale bidraget i 2021. Årsaken til at budsjettet har økt dramatisk de siste året er mange faktorer. Blant annet krigen i Ukraina, muligheten for å opprettholde pågående militære operasjoner, og fortsette med fredsbevarende tiltak i øvrige deler av verden.